Tre skrivemåter, ett nummer:
- 05251/2020505
- +49 5251 2020505
- +49 (0)5251 2020505
Et menneske ser straks at dette er tre ganger den samme linjen. En tegnsammenligning ser tre forskjellige verdier. Og nettopp her strander de fleste oppringergjenkjenninger – ikke på grensesnittet, ikke på telefonsentralen, men på én linje sammenligningslogikk.
Hva sammenligningen må kaste
Mellom nummeret telefonnettet melder og nummeret i kundeopplysningen ligger fem slags forskjell:
- Landkoden – snart +49, snart 0049, snart ingen i det hele tatt.
- Den innledende nullen i retningsnummeret, som faller bort internasjonalt.
- Skilletegn: skråstrek, bindestrek, punktum, mellomrom.
- Parenteser rundt nullen – de verste, fordi de er begge deler samtidig.
- Internnummeret, snart hengt på, snart skilt ut med bindestrek.
Den som kaster alt dette og sammenligner de siste ni sifrene, treffer den samme personen – uten at noen på forhånd har måttet rydde opp i en database.
Hvorfor ni og ikke åtte
Åtte ville vært mer bekvemt. Åtte ville funnet mer. Åtte er feil.
Ved +49 5251 2020505 er de siste åtte sifrene `12020505`. Snittet faller midt i retningsnummeret. Truffet blir da enhver som tilfeldigvis bærer den samme sifferrekken til slutt – et sted i Tyskland, i en annen by, uten noen som helst forbindelse til den som ringer.
Og det fremmede navnet står da på skjermen når telefonen ringer. En feil oppringer er verre enn ingen i det hele tatt – ingen etterprøver en opplysning som systemet viser med sikkerhet.
Hvor forskjellig produsentene håndterer dette
Ved gjennomgangen av over førti systemer viser det seg et stort spenn – fra forbilledlig til ubrukelig.
Det strengeste tilfellet
En spansk regnskapsprogramvare skriver om telefonfilteret sitt ordrett at verdien må «stemme tegn for tegn, medregnet spesialtegn som "+", "#" og "-"».
Det er utvetydig – og hardt. Et nummer som der føres som «+34 871 590159», blir ikke funnet av «+34871590159». Mellomrommet teller med.
For slike systemer sender portalen flere skrivemåter etter hverandre. Ved et system med søk i delstreng ville disse variantene vært en sikring; her er de selve funksjonen.
Det forbilledlige tilfellet
To systemer løste problemet for oss før vi rakk å spørre.
En tysk meglerprogramvare fører et felt med normaliserte telefonnumre og skriver til det at man dermed kan søke etter et «helt eller delvis» normalisert nummer. Normalisert betyr: systemet rydder selv opp i skrivemåtene før det sammenlignes. Delvis betyr: et stykke holder.
Et fransk CRM beskriver telefonfilteret sitt som søk etter en inneholdt tegnfølge – over fasttelefon og mobil samtidig, i en eneste parameter.
Hos begge ville variantlisten vår teoretisk vært overflødig. Vi sender den likevel: motoren avgjør ikke system for system hva den utelater.
Hva vi derfor skriver til produsenter
I hver forespørsel til et programvarehus står det samme avsnittet:
Det er den billigste forbedringen en produsent kan foreta – og den eneste som gagner alle kundene hans samtidig.
Ofte stilte spørsmål
Hvorfor finner ikke CRM-et mitt den som ringer?
Som oftest fordi det sammenlignes det som står, i stedet for det som menes. Den som ringer melder seg som «+49 5251 2020505», i CRM-et står «05251/2020505». For en tegnsammenligning er det to forskjellige verdier.
Hvordan burde det sammenlignes riktig?
Reduser begge sider til rene sifre og sammenlign over de siste ni. Dermed faller landkoden, den innledende nullen, parentesene, skråstrekene og mellomrommene bort – og det samme nummeret forblir det samme nummeret.
Hvorfor ni og ikke åtte?
Fordi åtte sifre ved et tysk nummer skjærer midt i retningsnummeret. Truffet blir da den som tilfeldigvis har den samme sifferrekken til slutt – og feil navn står på skjermen når telefonen ringer.
Må jeg først rydde opp i telefonnumrene mine?
Nei. Nettopp det er poenget: sammenligningen skal tåle skrivemåtene, ikke bestanden legge dem av. Den som først må normalisere databasen sin, har skjøvet problemet til feil sted.